Høyfjellstur

Bartens neste tur starter i høyden og endte i Sogndal, vi var på egenferd i høyfjellet. Gruppevis planlegger vi hvor ferden går etter to dager samlet. Jeg, Julia, Henning og Åse-Marie valgte i tur planleggingen med hensyn for sykdom en "snill tur" langs høyfjellet sørover mot Sogndal. Målet for turen er å utvikle vår evne til å planlegge og utføre turer, veilede med kart/kompass og bli kjent med høyfjellets plante arter. I dette innlegget vil jeg gå nærmere inn på 10 arter man kan observerte på fjellet.

Foto: Privat

1. Krækling (Empetrum nigrum)

Kræking, eller krøkebær er et veldig vanlig syn på fjellet og er en lav teppedannede dvergbusk. Kræklingen har stengel med små mørkegrønne avlange blader som ligger tett. Bærene er svarte og egentlig steinfrukt med en syrlig smak. Den trives på torvjord i myr og lyngmark, og vi finner den i lavland og kyst men finnes mest i fjellet i Nord-Norge. Bruk av krøkebær til saft er mindre vanlig en andre bær fordi den inneholder ikke like mye C-vitamin, men ble brukt av Nordamerikanske innfødte på vinterstid (Hjelmstad, 2016). 

Foto: Privat

2. Blåbær (Vaccinium myrtillus)

Vokser til omtrent 10-15 cm høye og greiner seg både over og under bakken til stor matter. Den er av de mest populære bærsortene med sin søte smak og røde blader. Bærene er blåsvarte med rødfiolett saft som inneholder mye antioksidanter og garvestoff. Brukes til både saft, syltetøy og mageregulerendemiddel. Den er utbredt i lyngskog og markerer ofte hvor lav og mellomalpin sone skilles. Man finner den over hele landet og totalt i Europa og Asia, med en maks høyde på 2800 moh i Alpene. I Norge ligger den opp til 1700 moh i Jotunheimen og 1100 moh i Troms (Kristoffersen, 2007, s. 138).

Foto: Privat

3. Reinlav (Cladonia arbuscula)

Gror til 5 – 12 cm og er en busklav som vokser i åpen furuskog og i snaufjellet på tørre rabber og mark (Hamre, 2006, s. 118). Navnet kommer av at lavet er reinens viktigste fôr under vinteren. Den inneholder usininsyre som gir den en guling farge og har antibiotiske virkninger, den ble mye brukt av samene. Arten er utbrett langs hele landet men finnes mindre av langs kysten. Reinlavartene har vært brukt en del i folkemedisinen, kanskje særlig blant samer.          

«Den øverste delen av laven ble kokt i vann eller melk og brukt mot alle slags luftveisinfeksjoner, fra hoste og luftveiskatarrer til tuberkulose. Reinlav har vist seg å kunne påvirke tuberkelbasillen (Mycobacterium tuberculosis) og fra Finland vet man at et varmtvannsuttrekk av laven har vært brukt mot tuberkulose» (Hjelmstad, 2018).

4. Einer (Juniperus communis)

Foto: Privat

Vokser til liten busk opp til 15 meter og er det mest utbredte bartreet. Med sine stikkende barnåler ligger føret i bærkonglene, som bruker to år på å modnes. Første året er einerbæret grønne og siste året er de modnet gråblå. Bæret har et kors og ble derfor forbunnet med overtro i eldre tid. Det har en markant frisk duft og ble mye brukt til folkemedisin, såpe, krydder og brennevin. Einer vokser fra Nordkapp til Lindesnes og er høyest notert på 1730 moh i Jotunheimen. Den har en veldig høy leve alder og det er funnet einer over 1000 år gamle i Finland. Dens utbredelse ligger langs Jordens nordlige halvkule og er også funnet i varme California (Kristoffersen, 2007, s. 25).

Foto: Lina Henriette Nygård

5. Harerug (Bistorta vivipara)

Er en plante som stikker seg ut i fjell og myrlandskapet med sin hvite og lilla farge, den blir 5-30 cm lang og er en flerårig urt. Ved stilkens rot har den noen få grønne blader, blomstene ligger samlet øverst på stilken og får den til å ligne på en børste. Harerug finner vi over hele landet også Svalbard i fuktig mark og snøleier (Kristoffersen, 2007, s. 40).

Foto: Privat

6. Strylav (Usnea spp.)

Strylav blir populært kalt skjegglav pga sitt utseende med lange «hår» aktige strenger som krøller seg sammen som et skjegg. Det vokser i skog og er svært sårbar for svovel og forurenset luft, og vil ikke befinne seg i nærheten av store bebyggelser og finnes over hele den nordlige halvkule. Strylav har blitt brukt for sine antibakterielle egenskaper og kan virke sopphemmende, virushemmende og forsterke immunforsvaret. Både i gamle Sovjet og Kinesisk ble Strylav brukt som antibiotika i skader (Hjelmstad, 2016).

Foto: Lina Henriette Nygård

7. Fjellsyre (Oxyria digyna)

Vokser 10 – 30 cm høye i fuktige fjellstrøk lags kilder, bekker og snøleier. De vokser tett i tett med nyreformede blader og en stilk med røde støvknapper (Hamre, 2006, s. 64). Planten blir ikke betegnet som en pen blomst, men den har andre kvaliteter, C-vitamin. Det store C-vitamininnholdet gir den en egenskap det polare området sårt trenger, samtidig inneholder den oksalsyre som kan forstyrre kroppens kalkbalanse som melk kan motvirke (Kristoffersen, 2007). Fjellsyre er utbredt i hele fjellkjeden opptil 2160 moh i Norge og 3500 moh i Alpene. Dens totalutbredelse i verden er rundt sirkumpolar og alpine strøk (Kristoffersen, 2007, s. 38).

8. Museøre (Salix herbacea)

Foto: Privat

Vokser fra 1 – 2 cm høy krypende dvergbusk, med mest parten av greinsystemet under bakken (Hamre, 2006). Navnet museøre kommer fra bladenes form som er små og kan minne om museøre. Den har blitt omtalt som verdens minste tre. Hann og hunraklene sitter på forskjellige planter, og på høsten dekkes de med hvit dun som inneholder frø. Disse frøene har fire dager til forplanting. Den liker seg overalt i fjellet men spesielt i fuktige steder som snøleie. I Norge er den funnet høyest på 2170 moh i Jotunheimen, og 3300 moh i Alpene. Den brer seg i den nordlige halvkule, Europa, Grønland og Nord-Amerika (Kristoffersen, 2007, s. 32).

Foto: Privat

9. Røsslyng (Calluna vulgaris)

Vokser til en størrelse på 10 – 50 cm høye og er en del av lyngfamilien som er svært utbredt. Dvergbusken med små nåler har flere lilla/rosa blomster langs stilken. Blomstene inneholder mye nektar og tiltrekker seg både humle og bier, som gjør den til en viktig plante. Den er både brukt til brensel og pynt. Det er vanlig å finne den i lavere fjellstrøk men mer vanlig lengere nord i landet. Den trives i næringsfattig lynghei og berg, med en totalutbredelse i Europa, Vest-Asia og Nordvest-Afrika (Kristoffersen, 2007, s. 135).

Foto: Privat

10. Stjernesildre (Saxifaga stellaris)

Vokser til 5 – 14 cm høyde med fem hvite kronblader dandert i stjerneform. Bladene har to guloransje prikker. Den er av fjellets mest vanlige blomster og trives i våte steder langs bekker og smeltevann, den finnes ofte i skråninger. Stjernesildrens utbredelse strekker seg fra Europa til Grønland opp til 3000 høydemeter i Alpene. Navnet kommer fra Stellaris som betyr stjerne og henviser til blomstens utseende (Kristoffersen, 2007, s. 80)

Høyfjellsvandringen ga en frihet til å se hvordan plantelivet endret seg i høydemeter og ulike terreng forhold. Jeg følte et godt utbytte for å lære mer om hvor disse plantene vokser og trives i gjennom en uke med en flott gjeng på tur. Planlegningen av turen gikk som den skulle og vi så mange av artene jeg har skrevet om, enkelte arter var dermed vanskeligere å finne. Neste tur skal vi på brevandring i Jostedalen og jeg gleder meg veldig!

Litteraturliste

Hamre, H. B. (2006). Fjellet (2. utg.). München: Cappelen

Hjelmstad, R. (2018). Reinlav. Urtekildens planteleksikon. Hentet 10.09.2018 fra: http://rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/clad_spp.htm

Hjelmstad, R. (2016). Strylav. Urtekildens planteleksikon. Hentet 20.09.2018 fra: http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/usnea_spp.htm

Hjelmstad, R. (2016). Krekling. Urtekildens planteleksikon. Hentet 24.09.2018 fra: http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/empe_nig.htm

Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrende fjellet (2. utg.). Bergen: Vigmostad & Bjørke.