Skogsbart

Årets siste eksklusjon og tur før jul, ble en i skogen ovenfor Sogndal. En skogstur hvor vi brukte de første tre dagene sammen hele klassen. Der hver gruppe fikk et tema de skulle videreformidle, vi hadde innslag av dikt, bue skyting, stjernetegn og hvordan skogsarbeidere hadde det for 100 år siden. Dag tre splittet vi klassen i seks lag som hver hadde utarbeidet en turplan resten av uken. Den skulle innebære et solodøgn hvor vi alene skulle klare oss til neste dag, før vi siste døgn gjenforenes og lager en ny leir før vi vandret hjem til Sogndal sentrum. Målet for ukens eksklusjon er å oppleve og mestre leirlivet i skog og til dels våte omgivelser sammen og alene. Og det er dette jeg skal ta for meg i dette innlegget, hvordan jeg valgte og satt opp leirplass og bål under solodøgnet.

Leirplassen
Vi vandret opp mot toppen Skjeggen på 700 moh, snøen gikk opp til knærne og var fuktig. Etter et avtalt møte punkt og cirka retning vi tenkte å slå leir, gikk vi hver vår vei i søken etter leirplass. Min tanke var å finne et bart område under ei furu med ly mot nord, siden værmeldingen for kvelden sa sterk vind og regn fra nord. Mytting og Bischoff (2008, s.100) sier at ved valg av leirplass bør man være forberedt på vind endringer. Det var presist dette som skjedde, vindretningen endret seg og kom fra Vest. Jeg måtte justere mye på den lille jervenduken jeg hadde som tarp, og de naturlige omgivelsene hjalp lite mot viden. Gapahuken min måtte legges veldig lavt for å skåne meg for vinden og regnet. «Den klassiske gapahuken bygger vi av de materialene vi finner i skogen.» (Mytting & Bischoff, (2008), s.164) ved mangel av tid og materiale til å bygge en klassisk gapahuk, brukte jeg

Privat bilde 

fallene trær som ramme (se bildet til høyere). Jeg hadde fokus på å etterlate minst mulig spor og ikke hogge ned trær for brensel eller byggingen, dermed gikk mye av tiden før det ble mørkt til å samle døde kvister til ved fra furuer i nærheten.

Bålet
Bålplassen bør legges med avstand fra telt/gapahuk for å unngå gnister og brannskader av utstyr ifølge Mytting og Bischoff (2008, s.101). Da vindretningen holdt både røyk, glør og flammer unna gapahuken plasserte jeg bålet 1-0,5 meter unna for å oppnå ly og varme i forholdene. Under de våte og kalde forholdene var området trygt for varmen uten risiko for spredning, man bør finne stein til å sette rundt bålet for beskyttelse. Men dette var ikke mulig å finne i området. Selve bålet jeg benyttet meg av besto av allerede tørr kløyvd gran jeg la oppå noe mer fuktig bjørk og furu, og tør bjørkenever på topp. Bjørkenever fra friske trær løsnet i tynne og tykkere flak, er god hjelp for å få fyr i bålet sier Berg (2015, s.53). Never tok veldig fort fyr og da la jeg blyant tykke fliser av tørr furu for å mate flammene, når flammen satt seg i de tykkere flisene legger man tynnere kvister før de større kløyva kubbene legges på. Den største utfordringen var vinden og fyrstikkene som ikke ville samarbeide. Den beste løsningen var å bygge en levegg av ved, slik at startflammen fikk ly i den kritiske startfasen. Da flammen var satt, matet jeg bålet til et klassisk turbål med kubber på langs og tvers. På denne måten kunne jeg enkelt koke mat.

Privat bilde

Det var en underlig og god opplevelse å være helt alene i naturen et døgn, og stå selv ansvarlig for ly og varme. En god leirplass som egner seg for dette ser jeg fram til å bli bedre på med andre og alene.

Litteraturliste

Mytting, I & Bischoff, A (2008). Friluftsliv. Oslo: Gyldendal Undervisning

Berg, Ø. (2015). Bålet (1. utg.). Oslo: Cappelen Damm

Ovnbart

En ny uke og en ny gjeng står klare for tur. Studenter fra B1 som valgte friluftsliv som valgfag satt sammen med oss (B2 friluftsliv) og med B3 Friluftsliv i front som veiledere. Målet for turen er å utvide kunnskap om basisfriluftsliv, dynamiske gruppeprosesser, orientering og matlaging på bål. Jeg og min medstudent fra B2 fikk ansvar for matlagning og bygging av syvsteinsovn dag to på turen, og det er dette vi skal ta for oss i dette innlegget og hvor deilig det er med pizza på tur.

Bilde: Øivind Berg

Syvsteinsovn er som navnet tilsier en ovn av syv steiner eller mer, antallet steiner er ikke så viktig. Det aller viktigste i konstruksjonene er å finne en flat og tynn stein til underlaget i stekerommet, her enger skiferstein seg veldig. Oppbyggingen ser vi på bilde til høyere: en stor stein som rygg til å dekke begge rom, to side steiner til fyringsrommet, og selve stekeplata nevnt over. På plata setter du to side steiner til og et topplokk til stekerommet. Som Bischoff og Mytting (2008, s.96) sier er det viktigste at underlagshella i stekerommet flat og tynn ca 3-4 cm, og et stort og tett stekerom. Dette kan man løse med enten å bruke flere enn syv steiner eller tette igjen glippene mellom steinene med mose. Taket kan også benyttes som bål for å skape over og under varme i ovnen (Berg, 2015, s.83).

Foto: Privat

Da vi kom til leirplass nummer to, hadde det regna/snødd hele dagen mens vi vandret over fjellet. Vi var gjennomvåte men vi hadde heldigvis med oss tørre vedkubber vi tørket dagen før. SÅ bål ble det, men passende steiner til syvsteinsovnen var et prosjekt i seg selv og ovnen ramlet sammen flere ganger til vår våte frustrasjon. Men etter mange stein bytter sto den stødig til slutt, problemet lå i å finne steiner som var flate nokk til å holde platene godt. En løsning på dette er å bruke vedkubber som sidesteiner i stekerommet, men det optimale er stein. Med et dundrende bål vedsiden tørket vi ved og hadde ild til å putte fyr i det underste rommet mens vi klargjorde hver vår lille pizza. 

Foto: privat

Da første runde med små pizzaer lå til steking opplevde vi at varmen var så intens at stekeplata smalt og sprakk opp. Ingen ble skadet heldigvis, kun litt ekstra stein som topping i pizzaen. «OBS! Blir varmen for intens, har bakehella lett for å sprekke» (Bischoff & Mytting, 2008, s.96). Maten ble utrolig og vi fikk testet ut hvordan det var mest hensiktsmessig å forme maten for å få den stekt mest mulig. Den beste løsningen var å lage en pizzabolle. Ovnen ga en fin mulighet til å tørke sko på, noe som var sårt nødvendig.

Målet om matlaging på bål (og lignende) fikk alle deltatt i og prøvd seg på gjennom turen, og syvsteinsovn byggingen ble et utfordring vi løste sammen. Og matresultatet var helt nydelig! Vi fikk erfare hva som kan gå galt både i konstruksjonsfasen og fyringsfasen, men viktigst av alt klarte vi å få fyr i den gjennomvåte leiren. Dette er noe vi skal se videre på i neste innlegg etter skogstur og solodøgn.

Litteraturliste

Mytting, I & Bischoff, A (2008). Friluftsliv. Oslo: Gyldendal Undervisning

Berg, Ø. (2015). Bålet (1. utg.). Oslo: Cappelen Damm

KFUK-KFUM-speiderne. (2016). Sjusteinsovn [Bilde]. Hentet fra 

https://kmspeider.no/aktiviteter/sjusteinsovn-article1378-871.html

#breerbra

Sekken pakket med utstyr ukjent for meg og storm i vente kjørte vi innover Jostedalen for en spennende ny uke. Delt opp i fire taulag ble vi ledet opp mot tuftebreen for ukens første dag på bre. Målet for uken er å lære bevegelsesteknikk med stegjern og isøks på bre i taulag, bevisstgjøring av alpine farer, brehistorie og kameratrednings metode på bre. I dette innlegget tar jeg for meg sistnevnte kameratredning på «snølagt»bre og hvordan vi lærte dette.

«Fall i bresprekk må anses å være en alvorlig fare, både for den som har falt (heretter kalt den falne) og for taulaget» (Den Norske Turistforeningen, 1999, S. 82).

Du er nr.2 i et taulag og den fremste faller over en kant. Tauet strammer seg til, hva gjør du?

Kameratredning. Foto: Bjørn Basberg

• Laget holder deg og den falte stabil med kjøttvekt, mens du skrur inn en isskru der du står. Skrap vekk mest mulig overflate is slik at skruen sitter stabilt i isen. «Faller en i bresprekken må kameraten raskt kunne sette i et sikringsmiddel for avlastning» (Norges Røde Kors hjelpekorps, 1991, S. 67)

• Nå løsner du prusiken som er festet i tauet til den falte fra deg, og fester den i en slynge med karabin i isskruen. Nå kan du bruke isøksa til å dytte prusiken så langt frem som mulig. Om prusiken er stram nok kan laget teste om tauet er avlastet og vekta lagt på skruen.

• Når du er avlastet kan du nå gå lengre fem og feste en ny prusik foran den andre med en ny slynge og knyte deg ut av tauet. Det er da viktig at taulaget strammer opp tauet etter du er knytt ut. Nå kan du nærme deg kanten for å få kontakt med den falte kameraten, her er det viktig at prusiken ikke er foran deg om du skulle falle. Og nå står du mer fritt til å arbeide mens de andre holder kjøttvekta.

• Nå trenger du et reservetau for å dra opp den falte, du knyter en dobbel 8-talls knute og feste den med en skrukarabin(!) i isskruen. Deretter fester du en ny skrukarabin i tauet og kaster det ned til kameraten som fester den i sentralløkka, nå kan taulaget dra den falte opp med halvparten av han/huns vekt. Her er det viktig at den falte bruker sin prusik til stramme taulags tauet samtidig som han/hun dras opp. På toppen er det viktig å komme seg godt vekk fra kanten mens utstyr henges på plass og laget gjør seg klar til avmarsj.
  
  NB! God kommunikasjon er essensielt for at redning skal gå kjapt og effektivt.

Ifølge breboka (1999) om man kan redning på snølagt bre er man i stand til utføre redning på blåis som er mindre utfordrende enn snøredning.

VI fikk oppleve mye i form av hvordan værforholdene gir utfordring til og fra bre og hvordan vi brukte utstyret vi fikk på bre. Mest av alt fikk vi erfare hvor lang tid man kan bruke til påstigningen av breen, og hvordan man effektiviserer dette. Det mest givende for meg var erfaringen av kameratredning på bre, og det var derfor jeg valgte det som tema i dette innlegget. Neste tur skal første andre og tredje klasse gå sammen om en tredagers veileder tur med tredjeåringene i spissen, og barten dirrer i spenning for å lage sjusteinsovn og god mat ute!  

Litteratur

Den Norske Turistforeningen. (1999). Breboka Handbok i brevandring (2. utg). Oslo: DNT-Fjellsport.

Norges Røde Kors Hjelpekorps. 1991. Alpin fjellredningstjeneste. Oslo: NRKH

Høyfjellstur

Bartens neste tur starter i høyden og endte i Sogndal, vi var på egenferd i høyfjellet. Gruppevis planlegger vi hvor ferden går etter to dager samlet. Jeg, Julia, Henning og Åse-Marie valgte i tur planleggingen med hensyn for sykdom en "snill tur" langs høyfjellet sørover mot Sogndal. Målet for turen er å utvikle vår evne til å planlegge og utføre turer, veilede med kart/kompass og bli kjent med høyfjellets plante arter. I dette innlegget vil jeg gå nærmere inn på 10 arter man kan observerte på fjellet.

Foto: Privat

1. Krækling (Empetrum nigrum)

Kræking, eller krøkebær er et veldig vanlig syn på fjellet og er en lav teppedannede dvergbusk. Kræklingen har stengel med små mørkegrønne avlange blader som ligger tett. Bærene er svarte og egentlig steinfrukt med en syrlig smak. Den trives på torvjord i myr og lyngmark, og vi finner den i lavland og kyst men finnes mest i fjellet i Nord-Norge. Bruk av krøkebær til saft er mindre vanlig en andre bær fordi den inneholder ikke like mye C-vitamin, men ble brukt av Nordamerikanske innfødte på vinterstid (Hjelmstad, 2016). 

Foto: Privat

2. Blåbær (Vaccinium myrtillus)

Vokser til omtrent 10-15 cm høye og greiner seg både over og under bakken til stor matter. Den er av de mest populære bærsortene med sin søte smak og røde blader. Bærene er blåsvarte med rødfiolett saft som inneholder mye antioksidanter og garvestoff. Brukes til både saft, syltetøy og mageregulerendemiddel. Den er utbredt i lyngskog og markerer ofte hvor lav og mellomalpin sone skilles. Man finner den over hele landet og totalt i Europa og Asia, med en maks høyde på 2800 moh i Alpene. I Norge ligger den opp til 1700 moh i Jotunheimen og 1100 moh i Troms (Kristoffersen, 2007, s. 138).

Foto: Privat

3. Reinlav (Cladonia arbuscula)

Gror til 5 – 12 cm og er en busklav som vokser i åpen furuskog og i snaufjellet på tørre rabber og mark (Hamre, 2006, s. 118). Navnet kommer av at lavet er reinens viktigste fôr under vinteren. Den inneholder usininsyre som gir den en guling farge og har antibiotiske virkninger, den ble mye brukt av samene. Arten er utbrett langs hele landet men finnes mindre av langs kysten. Reinlavartene har vært brukt en del i folkemedisinen, kanskje særlig blant samer.          

«Den øverste delen av laven ble kokt i vann eller melk og brukt mot alle slags luftveisinfeksjoner, fra hoste og luftveiskatarrer til tuberkulose. Reinlav har vist seg å kunne påvirke tuberkelbasillen (Mycobacterium tuberculosis) og fra Finland vet man at et varmtvannsuttrekk av laven har vært brukt mot tuberkulose» (Hjelmstad, 2018).

4. Einer (Juniperus communis)

Foto: Privat

Vokser til liten busk opp til 15 meter og er det mest utbredte bartreet. Med sine stikkende barnåler ligger føret i bærkonglene, som bruker to år på å modnes. Første året er einerbæret grønne og siste året er de modnet gråblå. Bæret har et kors og ble derfor forbunnet med overtro i eldre tid. Det har en markant frisk duft og ble mye brukt til folkemedisin, såpe, krydder og brennevin. Einer vokser fra Nordkapp til Lindesnes og er høyest notert på 1730 moh i Jotunheimen. Den har en veldig høy leve alder og det er funnet einer over 1000 år gamle i Finland. Dens utbredelse ligger langs Jordens nordlige halvkule og er også funnet i varme California (Kristoffersen, 2007, s. 25).

Foto: Lina Henriette Nygård

5. Harerug (Bistorta vivipara)

Er en plante som stikker seg ut i fjell og myrlandskapet med sin hvite og lilla farge, den blir 5-30 cm lang og er en flerårig urt. Ved stilkens rot har den noen få grønne blader, blomstene ligger samlet øverst på stilken og får den til å ligne på en børste. Harerug finner vi over hele landet også Svalbard i fuktig mark og snøleier (Kristoffersen, 2007, s. 40).

Foto: Privat

6. Strylav (Usnea spp.)

Strylav blir populært kalt skjegglav pga sitt utseende med lange «hår» aktige strenger som krøller seg sammen som et skjegg. Det vokser i skog og er svært sårbar for svovel og forurenset luft, og vil ikke befinne seg i nærheten av store bebyggelser og finnes over hele den nordlige halvkule. Strylav har blitt brukt for sine antibakterielle egenskaper og kan virke sopphemmende, virushemmende og forsterke immunforsvaret. Både i gamle Sovjet og Kinesisk ble Strylav brukt som antibiotika i skader (Hjelmstad, 2016).

Foto: Lina Henriette Nygård

7. Fjellsyre (Oxyria digyna)

Vokser 10 – 30 cm høye i fuktige fjellstrøk lags kilder, bekker og snøleier. De vokser tett i tett med nyreformede blader og en stilk med røde støvknapper (Hamre, 2006, s. 64). Planten blir ikke betegnet som en pen blomst, men den har andre kvaliteter, C-vitamin. Det store C-vitamininnholdet gir den en egenskap det polare området sårt trenger, samtidig inneholder den oksalsyre som kan forstyrre kroppens kalkbalanse som melk kan motvirke (Kristoffersen, 2007). Fjellsyre er utbredt i hele fjellkjeden opptil 2160 moh i Norge og 3500 moh i Alpene. Dens totalutbredelse i verden er rundt sirkumpolar og alpine strøk (Kristoffersen, 2007, s. 38).

8. Museøre (Salix herbacea)

Foto: Privat

Vokser fra 1 – 2 cm høy krypende dvergbusk, med mest parten av greinsystemet under bakken (Hamre, 2006). Navnet museøre kommer fra bladenes form som er små og kan minne om museøre. Den har blitt omtalt som verdens minste tre. Hann og hunraklene sitter på forskjellige planter, og på høsten dekkes de med hvit dun som inneholder frø. Disse frøene har fire dager til forplanting. Den liker seg overalt i fjellet men spesielt i fuktige steder som snøleie. I Norge er den funnet høyest på 2170 moh i Jotunheimen, og 3300 moh i Alpene. Den brer seg i den nordlige halvkule, Europa, Grønland og Nord-Amerika (Kristoffersen, 2007, s. 32).

Foto: Privat

9. Røsslyng (Calluna vulgaris)

Vokser til en størrelse på 10 – 50 cm høye og er en del av lyngfamilien som er svært utbredt. Dvergbusken med små nåler har flere lilla/rosa blomster langs stilken. Blomstene inneholder mye nektar og tiltrekker seg både humle og bier, som gjør den til en viktig plante. Den er både brukt til brensel og pynt. Det er vanlig å finne den i lavere fjellstrøk men mer vanlig lengere nord i landet. Den trives i næringsfattig lynghei og berg, med en totalutbredelse i Europa, Vest-Asia og Nordvest-Afrika (Kristoffersen, 2007, s. 135).

Foto: Privat

10. Stjernesildre (Saxifaga stellaris)

Vokser til 5 – 14 cm høyde med fem hvite kronblader dandert i stjerneform. Bladene har to guloransje prikker. Den er av fjellets mest vanlige blomster og trives i våte steder langs bekker og smeltevann, den finnes ofte i skråninger. Stjernesildrens utbredelse strekker seg fra Europa til Grønland opp til 3000 høydemeter i Alpene. Navnet kommer fra Stellaris som betyr stjerne og henviser til blomstens utseende (Kristoffersen, 2007, s. 80)

Høyfjellsvandringen ga en frihet til å se hvordan plantelivet endret seg i høydemeter og ulike terreng forhold. Jeg følte et godt utbytte for å lære mer om hvor disse plantene vokser og trives i gjennom en uke med en flott gjeng på tur. Planlegningen av turen gikk som den skulle og vi så mange av artene jeg har skrevet om, enkelte arter var dermed vanskeligere å finne. Neste tur skal vi på brevandring i Jostedalen og jeg gleder meg veldig!

Litteraturliste

Hamre, H. B. (2006). Fjellet (2. utg.). München: Cappelen

Hjelmstad, R. (2018). Reinlav. Urtekildens planteleksikon. Hentet 10.09.2018 fra: http://rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/clad_spp.htm

Hjelmstad, R. (2016). Strylav. Urtekildens planteleksikon. Hentet 20.09.2018 fra: http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/usnea_spp.htm

Hjelmstad, R. (2016). Krekling. Urtekildens planteleksikon. Hentet 24.09.2018 fra: http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/empe_nig.htm

Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrende fjellet (2. utg.). Bergen: Vigmostad & Bjørke.

Planlegging av kajakk/kano turer

B2 Friluftslivs første eksklusjon startet i uke 34 med kano/kajakk tur til Holm fra Amla. Målet for turen er å bli kjent, samt lære grunnleggende ferdigheter innen leirliv, paddeteknikk, trygg ferdsel i vann, redning i sjø og HLR. Klassen ble delt i to grupper med adskilt undervisning fordelt på to dager. Linda ledet kano gruppen gjennom kano, HLR og tur planlegging. Eivind holdt kajakk kurset hvor teknikk, planlegging og navigering på sjø ferdsel lå i fokus. Jeg skal se videre på planlegging av ferdsel på sjø/vann. 

Padling er ikke uten risiko, og det fort gjort å slå seg mot stein eller bli sittende fast under vann. På flatt vann kan en velt bli dramatisk. av hensyn til din egen sikkerhet må du ha tenkt igjennom hva som kan skje, før du legger utpå. (Mytting og Bischoff, 2008, s172)

God planlegging før man i praksis legger ut på tur er essensielt for en trygg turopplevelse. Spesielt ved padling spiller andre faktorer inn, erfaring, vær, sjø og terreng. Hvilken individuell erfaring padlerne har spiller en stor rolle for hvordan turen utfolder seg og hva man kan oppnå forsvarlig. I gruppen vår det elever som aldri hadde vært i en kajakk før til noen som hadde guidet i kajakk, erfaringen var veldig spredt. Første dag var fokus på grunnleggende kajakk tilvenning, teknikk og kameratredning. Været vil endre sjøen til fordel eller ulempe for turen i form av mye mot/medvind og bølger som kan potensielt være et faremoment for gruppa. Å sette seg inn i terrenget og værforholdene på før turen er absolutt noe man bør gjøre for å gjennomføre en trygg og meningsfull tur. Dette fikk vi oppleve første dag i kano, vinden blåste seg opp til 11 m/s liten kuling Nordvest. Og med fullastet kano ga det en liten utfordring for padlingen og gruppen. I vår situasjon tok vi oss inn til Rudsviki og ventet til sjøen og vinden roet seg.

Båttrafikk er et viktig aspekt å ta høyde for under planlegging av ferdsel på vann.

Alle som har padlet mye langs kysten har sikkert opplevd at motorisert båttrafikk kan være en plage på varme sommerdager. Unngå derfor sterkt trafikkerte strekninger og legg turen på steder hvor ikke slike fartøyer kommer til. (Øystein Køhn og Harald Rishovd)

Det er veldig viktig å studere sjøkart for områder man skal krysse for å unngå uheldige situasjoner med mye trafikk. Under vår ferd langs Sognefjorden krysset vi Amlabukta, hvor fergetrafikk krysset. Her var det da viktig at vi krysset på et trygt tidspunkt for å ikke forstyrre trafikken og unngå skumle situasjoner med mye bagasje. Plan B og kriseplan er viktighet hvilken som helst tur skal ha, og særlig i situasjoner hvor mulighetene for å ta til land er få.

Under vår fire dagers eksklusjon opplevde vi kun ubehagelighet i forhold til vær og sjø første dag. Dette var forutsett og forventet dårligere ut uke, noe som ikke skjedde for klassens glede. Vi fikk likevel innblikk i hva som kan gå galt under en slik ferd og lære viktigheten med nøye planlegging under sjøferdsel i kajakk og kano. Turens mål om å bli mer kjent med klassen, samt kajakk kurs, grunnleggende ferdigheter innen orientering og leirliv ble alle godt oppfylt de flotte fire dagene vi var sammen. Barten ser meget frem til et flott år med kjekke lærere og medstudenter.

Litteratur
Mytting, I og Bischoff, A (2008). Friluftsliv. Kap 11. s. 172

Køhn, Ø. Rishovd, H. (årstall ukjent). padleturer. Kajakk. Hentet 24. august 2018, fra http://kajakk-guiden.no/padleturer/