Vandrebart

Årets siste tur med klassen over Jostedalsbreen startet med mange høydemeter, sterk sol og vonde sko. Over de neste tre dagene gikk vi til sammen over 35 km og omlag 1400 høydemeter. På turen var orientering, veivalg og planlegging/gjennomføring av dagsetapper temaer. Og sistnevnte er temaet vi skal se på, hvordan man effektivt gjennomfører dagsetapper med mellomstore grupper på tur.

Turen over Jostedalsbreen er både lang, bratt og krevende. Turen gikk 35 km og over 1500 høydemeter opp og ned med sekk. Med en gruppe på 23 i forskjellig form må turen utføres i rett tempo og med gode pauser. Horgen (2010, s.163) sier et gruppe på ski forflytter seg i gjennomsnitt mellom 2-4 km per time, og dette stemte ganske godt med vår gruppe oppe på breen når høydemetrene var besteget. Den lengste dags etappen var også den flateste, her brukte vi 50-10 metoden. Horgen (2010, s. 164) anbefaler denne ved å gå 50 minutter og ta 10 minutters pauser hvor mat, do, orientering og beklednings endringer kan gjøres. På denne måten forflytter man seg strukturert og jevnt. Horgen (2010, s. 164) nevner også teknisk stopp, noe man burde ta i etter 10 min i begynnelsen av vandringen når man har fått kjenne på hvordan bekledningen, tempoet og forholdene fungerer for å gjøre endringer.

Rullering var noe vi også benyttet oss av gruppevis. Horgen (2010, s. 157) forteller om rullering av hvem som leder gruppa for å bedre moral hos gruppemedlemmer som sliter. Vi rullerte for å gruppevis lede resten av klassen gjennomveivalg og orientering som veileder. Men etter hvert som sykdom ble en utfordring i klassen ble rullering viktig for de utsatte enkeltpersonene som ellers ville falt lengst bak i kolonnen. Som veileder er det viktig å gjøre endringer slik at tempoet reguleres av de med lavest fysisk forutsetninger for å skape en overordnet flytt i gruppen. Mytting & Bischoff (2008, s. 126) poengterer viktigheten med å vurdere deltakerne ut ifra ferdigheter, erfaring, fysisk yteevne osv, og en gruppe vi sjeldent eller aldri være homogen. Gjennomføringen må dermed utføres med tanke på de som sliter. Mytting & Bischoff (2008, s. 126) forteller hvor viktig det er å ta hensyn til gruppas form og forutsetninger i forhold til det terrenget vi skal gjennom.

Ved å sette krav og struktur i etappene vil gruppa holde et jevnt og fint tempo hvor alle tass hensyn til på lik linje. Dette er viktig etter som om alle skulle få ta pauser når de ville, hadde man ikke kommet seg langt. Vi erfarte at med 50 mins gange og 10 mins pause klarte vi å bevege oss i et hensiktsmessig tempo og nå dagens destinasjon. Husk at om du har overskudd gjenspeiler ikke alltid det resten av gruppa, utfør turen etter svakeste ledd.

Privat bilde av Fåbergstølsbreen

Litteratur:

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget 

Mytting, I. & Bischoff, A. (2008). Friluftsliv. Oslo: Gyldendal Undervisning

GPSbart

Hurrungane! Fra enhver topp i Sogndal kan man skimte de majestetiske fjellene mot øst. Og vår neste destinasjon, hvor vi skal øve på gode veivalg, snøbakketeknikk og GPS bruk. Og i dette innlegget er det GPS jeg skal ta for meg. Hvordan en GPS fungerer.

GPS står for Global Positioning System, og er utviklet av det Amerikanske militæret som et hjelpemiddel for navigasjon. Ifølge Forssel (2019):

«24 satellitter må til for at alle brukere med fri sikt til horisonten til enhver tid skal kunne ta imot signaler fra minst fire satellitter, noe som kreves for en posisjonsbestemmelse i tre dimensjoner.»

Figur 1. hentet fra Mjolner.org

Og dette gjør bruken av GPS problematisk i dype daler og nærme fjell som kan stå i veien for signaler fra satellittene. Horgen (2010) sier videre at en GPS kan kun supplere bruken av kart og kompass. Det han mener med dette er at, uten basiskunnskaper innen kart og kompass er en GPS ubrukelig. Man må forstå hva GPSen sier for å kunne bruke informasjonen. En GPS oppgir koordinater i en 14-sifferet-referanse, når man jobber med vanlig kart bruker vi 6 siffer. Så hva betyr alle disse tallene? Tallene er delt i Øst-Vestlig breddegrad på 7 siffer og Nord-Sørlig lengdegrad på 7 siffer. Disse tallene forteller oss hvor på kloden vi befinner oss med å gå nærmere for hvert siffer, der de to første definerer 100km-ruten. De neste tre sifrene som ligger i midten av referansen vi vanligvis bruker i en 6 sifret referanse, som forteller oss hvilken kvadrat km vi er i og ned til en 100 meters nøyaktighet. Nærmere enn dette bli svært vanskelig å definere selv med kun kart og kompass. Derfor har GPSen to sifre på helt til sist som setter nøyaktigheten nærmere ned til 10 meter og til slutt 1 meter. Helt fremst finner vi UTM sonen, Sør Norge ligger i sone 32V. Til sammen har vi 1200 slike soner på kloden. Det er essensielt at vi passer på at GPSen viser rett sone for å finne korrekt data.

GPSen trenger altså minst fire satellitt signaler for å oppgi korrekt data, og er sårbar om man befinner seg i dype daler og fjell slik vi ofte kan finne på her i landet. Det gjør GPS bruken mindre gunstig og kart og kompass viktigere. Men likevel er det viktig å kjenne til hvordan GPS kan brukes og være beredt om situasjonen krever det.

Altså, GPS utviklet for militære formål kan brukes som hjelpemiddel og ikke erstatte kart og kompass. For å kunne bruke dette svært nøyaktige verktøyet må man ha god kjennskap til kartreferanser for å tolke og bruke informasjonen GPS systemet gir. Tillegg setter de krav til omgivelsene for nøyaktigheten, og kan ikke alltid brukes. Nyttig er den, om kunnskapen til brukeren og omgivelsene strekker til.

Litteratur:
Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget 
Forssell, Børje. (2019, 23. april). GPS. I Store norske leksikon. Hentet 24. mai 2019 fra https://snl.no/GPS

Figur 1. http://www.mjolner.org/filer/div-filer/Kart-kompass-UTM-GPS-RAR.pdf

Skredbart

I forberedelsene for å kunne kalle seg friluftslivsveileder må man ha kunnskap og erfaring med kameratredning i tilfelle snøskred. For å kunne gi oss utfyllende egenskaper til dette dro klassen til Vigdalen. Her skulle vi øve på rutinene for å redde skredtatte mennesker og øve på gode veivalg på topptur. Vi skal se nærmere på hvordan man skal opptre i en skred situasjon, og hvordan finne skredtatte.

Med utgangspunkt i øvelsene vi gjennomførte på turen hvor vi først jobbet med å bli godt kjent med skredutstyret spade, søkestang og sender/mottaker (s/m). Vi raserte en slak bakke for å skape et «skred», så gjemte vi sekker med s/m slik at den andre gruppen fikk øve seg. Måten søket ble gjennomført på var delt inn i 4 faser; signalsøk, grovsøk, finsøk, og punktsøk. Og vi tar de for oss slik Nes (2018, s.250) så enkelt beskriver dem:

«1. Signalsøk: Ta deg så raskt som råd ned (eller opp) til der du såg skikompisen forsvann i snøen og du får signal på sendar/mottakaren

2. Grovsøk: Er de fleire som leitar så ropar den første som har stabilt signal: «gjer klar spade og søkestong, eg har signal frå den skredtekene»

3.finsøk: Frå avstandstal 10 går du sakte med sender/mottakaren stadig lågare ned mot snøen. Der avstandstalet ikkje blir mindre tek du eit sjekk om du har hatt avdrift sidevegs. Hald sender/mottakaren i same himmelretning og kontroller at avstanstalet ikkkje bli mindre til ei av sidane. Ta fram spaden og sett den i det punktet du har det minste avstandstalet.

4. Punktsøk: Bruk søkestonga og stikk i eit systematisk søkemønster til du treff den skredtekene!»

Når man da har treff graver man frem den skred tatte, dette er en tung prosess og krever flere arbeidshender som graver ut snøen og dytter den nedover. Det er da viktig å grave i et vifteform og bytte roller ofte for å få det skredtatte ut raskest mulig. Ved signalsøk er det svært viktig at alle som beveger seg inn i skredområdet setter s/m på søk og ikke send, da dette kan forhindre arbeidet i å finne den skredtatte. Horgen (2010, s.293) forteller at etter 15 minutt lever 9 av 10 skredofre, men etter 15 minutter synker sannsynligheten for overlevelse drastisk. Det er dermed viktig å øve på prosedyren mange ganger om man skal ferdes i skredterreng.

Ved øving og terping på disse punktene står man bedre rustet til å hjelpe og redde noen i en skredsituasjon. Alle som tenker seg på topptur i skredterreng vil jeg anbefale å øve på dette eller ta skredkurs for å tilegne seg god nok kunnskap. De 15 første minuttene er helt vitale og det er viktig å komme kjapt og riktig i gang i den stressende situasjonen det er å redde noen i et skred.

Litteratur:

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget 

Nes, C., Christoffersen, J. & Landrø, M. (2018). Skikompis : Snøskred og trygg ferdsel (2. utg. ed.). Oslo: Fri flyt.

Leirbart

Jeg og en kamerat fra klassen skal gjennomføre en egenferd fra Breistølen og over Filefjellet til Tyinkrysset. Distansen er en kjent DNT sti som er mye brukt på vinterstid så vell som sommeren. Vi brukte denne turen som læring for gode veivalg på turer i nordisk ferdsel, snølære og teltrutiner som er innleggets tema.

Leirplassen vi lager på vinteren er et lyspunkt for de aller fleste, et hvilested, matsted og sosialt sted vi kan lade opp batteriene før ferden går videre. Og for at leiren skal gi oss dette på en god måte, er det noen vesentlige ting man må vurdere og planlegge før setter opp teltet.

Med teltet som hvilested for vær og vind, er det enda viktigere at det settes opp på en god måte under vinterturer. Leirområdet i seg selv må settes utenfor skred utløp, og helst lavt i terrenget. Slik Horgen (2010, s. 244) nevner det er dette for hensyn til vindens bevegelser, der den kan kanaliseres. Dette vil man helst unngå for å oppnå en lite vindfull natt. Men samtidig kan man ikke lage leir i de mest vindstille områdene hvor skavler kan forekomme, det er derfor viktig å planlegge trygge leirområder. Ved oppsett av telt i sterk vind må man kjenne til stormoppsetts metoden. Den går ut på at fester den ene kortsiden i bakken med en gang før teltet tas ut av posen, på denne måten mister man ikke hele teltet av den sterke vinden. Deretter strekkes teltet helt ut mot vinden og man fester den andre enden i bakken, før telt stengene settes inn uten å strammes opp. Når alt er klart strammes teltstanga som er nærmest vinden og deretter de andre, før man strammer bardunene og justerer teltet sterkt nok. Så er det viktig å legge snø langs kantene av teltet for å unngå vindt som kommer under og mellom inner og yttertelt. Når teltet er oppe er det lurt å grave en kjøkkengrop man kan stå oppreist i. Dette gir mer behagelig arbeidsplass inne i teltet for matlaging, og fungerer som en kuldegrop. Horgen (2010, s.246) drøfter hvor vidt denne gropen faktis fungerer mot kulden, men som arbeidsplass er den funksjonell konkluderer han. Om det skulle bære dårlig vær og mye vind slik Mytting & Bischoff (2008, s. 99) forklarer at teltet kan ta skade av for mye vær. Her vil det være hensiktsmessing å bygge en levegg av snøblokker. Dette har Horgen (2010, s. 245) en fin modell for:

Etter kilometer på kilometer med vandring er en godt oppsatt leir helt essensielt for en god natt med hvile. Forhåndsreglene vi følger ved oppsett av leir kan være å finne et sted med relativt lite vind, på et flatt område og ikke i utløpssoner. Kuldegropa er en luksus vi har mulighet for på vinteren, som gir god arbeidsplass og diskuterbart varmere temperatur i innerteltet. Med hjelp av stormoppsett mister man forhåpentligvis ikke teltet ved oppsett av leiren. God tur, og lykke til med å finne dine leirrutiner!

Privat bilde fra Filefjell, med Sulefjellet i bakgrunnen 

Litteratur:

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget 

Mytting, I. & Bischoff, A. (2008). Friluftsliv. Oslo: Gyldendal Undervisning

Kartbart

Årets store utforing står for tur, kryssing av hemsedalsfjellet. Klassen skal på fjellski og med pulk gå fra Breistølen og sørover til Hemsedal over en ukes vandring i nordisk skiferdsel. Med mål å orientere seg i vinterlandskap med kart og kompass som fokus i dette innlegget.

For å trygt begi seg ut på vinterfjellet må man mestre bruken av kart og kompass, samt GPS om situasjonen forverres til et nødstilfelle. Men fra å bruke 6-sifret kartreferanser måtte vi nå lære oss å mestre 14-sifrert referanse på GPS. De aller fleste kart i Norges serien er veldig enkle å hente ut en 6-sifret kartreferanse fra, fremgangsmåten er følgene og tatt ut fra Mytting & Bischoff (2008)

«Når vi skal ta ut en kompasskurs fra A til B, legger vi kompasset slik at kanten av kompasset går i en rett linje fra der vi er, til dit vi skal. Da skal masjpila peke dit vi skal (figur 1).»

Figur fra Mytting & Bischoff (2008, s.118)

«Vi holder kompasset stille og dreier kompasshuset inntil nordpila på kompasshuset og nordlinjene i bunnen av kompasshuset ligger paralelt med nordlinjene på kartet (figur 2). Nå løfter vi kompasset opp og holder det slik at den magnetiske nordpila ligger rett over nordpila i bunnen av kompasshuset. Masjpila viser nå den rettningen vi skal gi i terrenget (figur 3).» Mytting & Bichoff (2008, s. 117-118).

Det er viktig å lese kartet samtidig som man setter kurs, om bratt terreng eller vann vil hindre framgangen. Da vil det være mer hensiktsmessig å sette ruta rundt og ikke tvers over. På Hemsedalsfjellet krysset vi fler innsjøer som var islagt og trygge for kryssing. I Horgen (2010, s.94) står det «Velger man å ferdes på islagt vann, må man se opp for alle steder med strøm». Grunnen til dette er at i områder med mye aktivitet og endring i vannet, vil det være svakere lag is, og utgjøre en fare for kryssingen.

Kunnskap og ferdighetene til å bruke kart og kompass er helt grunnleggende for å ferdes forsvarlig i vinterfjellet. Disse ferdighetene må vedlikeholdes gjennom øving flere ganger og gjentatt bruk i reelle situasjoner for å være klar når det trengs. Vi opplevde skikkelig whiteout og dårlig sikt, da er en god kompasskurs essensielt for å finne frem. For å kunne bruke GPS er kart og kompass kompetanse et absolutt krav, vi skal se videre på GPS bruk i et senere innlegg.

Litteratur:

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget 

Mytting, I. & Bischoff, A. (2008). Friluftsliv. Oslo: Gyldendal Undervisning

Førstehjelp bart

Fjellski er den "nye" stilen! Og vi skal øve oss på vinterfriluftslivet og rutinene vi må ha inne før vi skal utforske viddene på Hemsedalsfjellet. Hvordan framdrift med pulk og sekk fungerer i oppoverbakker og nedover. Turen vi utførte på Haukåsen og videre vest fokuserte gruppa min på førstehjelp. I dette innlegget spisser vi mer spesifikt fokuser på ABCDE drill og hvordan det utføres på vinterfjellet.

Gjennom tidligere sanitets kurs i forsvaret har jeg en grunnleggende kompetanse som er mer spesifikk for behandling av spesielt skuddskader. Men nå endrer formålet seg mot de mer reelle farene i vinterfjellet vi opplever. I forsvaret er ABCDE drillen noe vi øvde på veldig mye, men nå får den en mindre blodig vri, og større fokus på kuldens farer. 

A – Airways / Luftveier

B – Beathing / Respirasjon

C – Circulation / Sirkulasjon

D – Disability / Bevissthet

E – Expose / Omgivelser

Dette er de kategoriene man må undersøke hos en pasient, men hvordan påvirkes dette av kulden? I Horgen (2010, s.280) står det «Grunnleggende kunnskap om førstehjelp hører til basisferdighetene en veileder må inneha.» og derfor vi på friluftsliv fokuserer på å opprettholde og skape kompetansen før vi kan kalle oss friluftslivsveiledere. Hypotermi er en utgjørende fare når man ferdes på vinterfjellet, ifølge Fauske, Bruland & Hansson (2012, s. 89) defineres hypotermi når kroppstemperaturen går under 35 grader celsius. Og i Horgen (2010, s. 287) deles fasene inn i fem grader i bilde fra boka nedenfor.

Figur fra Horgen (2010, s. 287)

Nedsatt kroppstemperatur skaper problematikk for sirkulasjonssystemet og øker sjansen for sirkulasjonssvikt. Gjennom turen som var forholdsvis mild sjekket vi hverandres ansikt for hvite flekker som kan indikere frostskader. Ved mild nedkjøling HT 1, hjelper det å få kroppen i bevegelse, man kan altså hjelpe seg selv. Om det forverrer seg trenger man ytterligere hjelp, isolasjon og kroppsvarme fra andre. Her er det viktig å bruke de midlene man har tilgjengelig og vurdere situasjonen.

På vinterfjellet er det viktig å kjenne til hvordan man behandler eventuelle skader og ikke minst hypotermi. Jeg vil anbefale alle som skal på lengere vinterturer å sette seg inn i ABCDE drillen, lese seg opp og øve på hypotermibehandling før de begir seg ut i fjellet.

Litteratur

Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand: Høyskoleforlaget 

Fauske, L., Bruland, &., & Hansson, A. (2012). Førstehjelp på tur : Fjell-, høyde- og reisemedisin (2. rev.utg 3. ed.). Oslo: Fri flyt.

Skogsbart

Årets siste eksklusjon og tur før jul, ble en i skogen ovenfor Sogndal. En skogstur hvor vi brukte de første tre dagene sammen hele klassen. Der hver gruppe fikk et tema de skulle videreformidle, vi hadde innslag av dikt, bue skyting, stjernetegn og hvordan skogsarbeidere hadde det for 100 år siden. Dag tre splittet vi klassen i seks lag som hver hadde utarbeidet en turplan resten av uken. Den skulle innebære et solodøgn hvor vi alene skulle klare oss til neste dag, før vi siste døgn gjenforenes og lager en ny leir før vi vandret hjem til Sogndal sentrum. Målet for ukens eksklusjon er å oppleve og mestre leirlivet i skog og til dels våte omgivelser sammen og alene. Og det er dette jeg skal ta for meg i dette innlegget, hvordan jeg valgte og satt opp leirplass og bål under solodøgnet.

Leirplassen
Vi vandret opp mot toppen Skjeggen på 700 moh, snøen gikk opp til knærne og var fuktig. Etter et avtalt møte punkt og cirka retning vi tenkte å slå leir, gikk vi hver vår vei i søken etter leirplass. Min tanke var å finne et bart område under ei furu med ly mot nord, siden værmeldingen for kvelden sa sterk vind og regn fra nord. Mytting og Bischoff (2008, s.100) sier at ved valg av leirplass bør man være forberedt på vind endringer. Det var presist dette som skjedde, vindretningen endret seg og kom fra Vest. Jeg måtte justere mye på den lille jervenduken jeg hadde som tarp, og de naturlige omgivelsene hjalp lite mot viden. Gapahuken min måtte legges veldig lavt for å skåne meg for vinden og regnet. «Den klassiske gapahuken bygger vi av de materialene vi finner i skogen.» (Mytting & Bischoff, (2008), s.164) ved mangel av tid og materiale til å bygge en klassisk gapahuk, brukte jeg

Privat bilde 

fallene trær som ramme (se bildet til høyere). Jeg hadde fokus på å etterlate minst mulig spor og ikke hogge ned trær for brensel eller byggingen, dermed gikk mye av tiden før det ble mørkt til å samle døde kvister til ved fra furuer i nærheten.

Bålet
Bålplassen bør legges med avstand fra telt/gapahuk for å unngå gnister og brannskader av utstyr ifølge Mytting og Bischoff (2008, s.101). Da vindretningen holdt både røyk, glør og flammer unna gapahuken plasserte jeg bålet 1-0,5 meter unna for å oppnå ly og varme i forholdene. Under de våte og kalde forholdene var området trygt for varmen uten risiko for spredning, man bør finne stein til å sette rundt bålet for beskyttelse. Men dette var ikke mulig å finne i området. Selve bålet jeg benyttet meg av besto av allerede tørr kløyvd gran jeg la oppå noe mer fuktig bjørk og furu, og tør bjørkenever på topp. Bjørkenever fra friske trær løsnet i tynne og tykkere flak, er god hjelp for å få fyr i bålet sier Berg (2015, s.53). Never tok veldig fort fyr og da la jeg blyant tykke fliser av tørr furu for å mate flammene, når flammen satt seg i de tykkere flisene legger man tynnere kvister før de større kløyva kubbene legges på. Den største utfordringen var vinden og fyrstikkene som ikke ville samarbeide. Den beste løsningen var å bygge en levegg av ved, slik at startflammen fikk ly i den kritiske startfasen. Da flammen var satt, matet jeg bålet til et klassisk turbål med kubber på langs og tvers. På denne måten kunne jeg enkelt koke mat.

Privat bilde

Det var en underlig og god opplevelse å være helt alene i naturen et døgn, og stå selv ansvarlig for ly og varme. En god leirplass som egner seg for dette ser jeg fram til å bli bedre på med andre og alene.

Litteraturliste

Mytting, I & Bischoff, A (2008). Friluftsliv. Oslo: Gyldendal Undervisning

Berg, Ø. (2015). Bålet (1. utg.). Oslo: Cappelen Damm